Stegene i riktig retning

Jeg har vært en av de største kritikerne. Nå er det på tide å skryte over initiativet Norges Ishockeyforbund og klubbene har gjort for spillernes sikkerhet. Samtidig er det jobben starter.

Riktignok har denne debatten tatt ganske nøyaktig fem år, den har vært veldig rotete og tidvis ufin, men nå er man inne på et riktig spor i det minste. Jeg skal forklare hvorfor jeg mener det er riktig og skal i liten grad diskutere straffelengdene som er blitt gitt de siste ukene.

Først en liten oppsummering:

Da jeg for knappe to år siden skrev posten «Angiverligaen» var systemet basert på angiveri. Alt dommerne ikke så eller dømte for måtte klubbene selv melde inn til DISU. Spillernes øverste sikkerhet var altså klubbenes ansvar ved å angi motspillere man mente hadde brutt regelverket eller opptrådt farefullt på isen. Noen klubber brukte regelverket slik intensjonen var, andre klaget på de som brukte regelverket slik de selv hadde vært med å vedta i 2012.

Selvsagt ble det bråk. Nesten hver eneste sesong var det tilfeller der klubbene kranglet i media om taklinger, og beskyldningene satt løst. I tillegg var det flere tilfeller der Disiplinærutvalget (DISU) lot være å rette opp åpenbare feil fra dommerne i kampen, og i andre tilfeller slapp spillere unna alvorlige taklinger fordi enkelte klubber ikke ville melde inn. Ispedd en del inkonsevens i straffeutmåling fra utvalgets side, så fikk man altså en situasjon som ikke har vært optimal med tanke på spillernes sikkerhet.

Foran 2016/17-sesongen ble det derfor opprettet et nytt utvalg, spillersikkerhetsutvalget (Players safety, PS) som med et begrenset mandat kunne melde saker inn for DISU. Minuset var at det var kampobservatør som først måtte be PS om å se på konkrete saker, og alle kamper hadde ikke kampobservatør. Jeg er usikker på tallet, men det var ikke mange saker som gikk via PS til DISU gjennom sesongen. Så smalt det altså høsten 2017. På få uker har det vært urovekkende mange stygge hendelser på så kort tid. Jeg skal ikke gå inn i de konkrete sakene, men 18. oktober kom endelig det utvidede mandatet til PS:

«I lys av de siste ukers hendelser, og påfølgende dialog mellom Norsk Topphockey og NIHF, er det besluttet å endre i mandatet for Player Safety. Utvalget kan heretter identifisere og innrapportere saker på eget initiativ. I praksis betyr endringen at utvalget kan vurdere situasjoner fra GET uten at det foreligger en rapport fra enten klubb eller dommerveileder. Endringen vil gi et større handlingsrom for utvalget til å involvere seg i saker der de mener spillernes sikkerhet blir utfordret. Erfaringer så langt i sesongen viser at dette arbeidet må styrkes ytterligere.»

Hvem som har tatt initiativ eller fått dette i stand, vet jeg lite om, men det tyder på at det har blitt en enighet om at noe må gjøres for å bedre situasjonen. Det er derfor på sin plass å gi skryt til både klubber, Norges Ishockeyforbund med både administrasjon og utvalg, dommerne og Elitehockey AS. Dette var en gledelig nyhet, og selv om det kommer sent er det bedre sent enn aldri.

Allerede har PS markert seg kraftig. To ganger på noen uker har PS gått inn i saker og fått overprøvd dommernes avgjørelser i kamper. Begge har resultert i karantene fra DISU, på henholdsvis fem og tre kamper. Med andre ord har det fått en umiddelbar effekt og øverste ansvaret for spillernes sikkerhet er ikke lenger hos klubbene. Men som nevnt før: Nå starter den egentlige jobben.

Den nye ordningen skal få god tid på å etablere seg, men nå gjelder det å være konsekvente, både i hvilke saker som tas opp og hvordan disse eventuelt straffes. Neste mål må være at alle karantener begrunnes skriftlig. Dette for å lære spillere, trenere, lagledere, dommere, supportere og andre interesserte hva som egentlig er saken, hva som er skjerpende omstendigheter og hva som sees på som formildende. Jeg tror at slike begrunnelser vil kunne øke forståelsen for de vurderingene utvalget gjør.

Open ice hit. #2hockey #råttparti #storebrorvslillebror #hockey #kids #hit #fun #play #life

A post shared by Lars Idar Waage (@larsidar) on


Jeg har lenge sagt at jeg ønsker et generelt strengere straffenivå for farlige taklinger. Jeg tror ikke det er særlig preventivt å gi èn eller to 15-kampers karantene hver sesong. Jeg har mest tro på et litt strengere straffenivå jevnt over, som er konsekvent over tid. Forslaget mitt er å ha fem kamper som et utgangspunkt for karantene der man har fått matchstraff for takling mot hode/nakke eller takling bakfra. Andre straffer kan også tas inn her, men det er disse to man har størst fokus på. Så kan antall kamper selvsagt reduseres ved formildende omstendigheter eller økes ved skjerpende omstendigheter. Eksempel er at dersom man ved en takling mot hode bruker albue eller hopper, eventuelt begge deler, så skal straffen skjerpes kraftig. Jeg har med andre ord større tro på at flere av de straffene som gis i dag på mellom to og fire kamper, bør fremover gi fem til syv. Tross alt er det ganske streng straff å måtte stå over minst fem kamper.

Sett i siste ukers hendelser synes jeg det er synd at klubben anker en av de sakene der PS og DISU har overprøvd dommerne allerede. Selvsagt skal klubbene forsvare sin spiller og finne formildende omstendigheter. Samtidig må man innse at lista for strengere straffer blir lavere, og at det også vil gå utover egne spillere. Jeg tror også at det i større grad vil bli lettere å faktisk overprøve dommernes avgjørelser i kamp, noe som er helt vanlig i andre ligaer og som ikke er et forsøk på å frata dommerne myndighet. Tross alt handler det om å ivareta spillernes sikkerhet.

Fredag kom en av de strengere straffene gitt i norsk hockey siste ti årene. Over syv kamper er ikke veldig vanlig, heldigvis. Klubben valgte ikke å anke, selv om de er uenige i straffen. Samtidig etterlyser de en større debatt om hvordan dette arbeidet skal organiseres, være rettferdig og konsekvent

For løsningen som norsk hockey har per nå er bedre enn den var, enorme steg i riktig retning, men fortsatt med forbedringspotensial. Jeg vil trekke frem forslaget fra Patrick Gandolfi som en spennende tanke:

Forslaget er godt av flere årsaker: En respektert person, gjerne fra svensk hockey, som kan utføre en slik oppgave. Vedkommende har ingen bindinger til norske klubber og la oss si i en 50% stilling trenger det ikke å bli dyrt for et spleiselag mellom eliteklubbene.

Såpass er spillernes sikkerhet definitivt verdt per sesong.

Kommentarer

kommentarer

Dette innlegget ble publisert i Ishockey, Sport and tagged , , .