Det har tatt lang tid, siden jeg gjorde dette prosjektet i november og desember i forbindelse med en workshop med Christopher Morris. Men endelig er jeg ferdig og nå har det stått på trykk over syv sider i magasinet vårt, Pluss. Ble veldig fine sider også, laget av Tone Gilje.
Teksten er ikke lang, og først og fremst en personlig fortelling om mitt forhold til sendaren. Tittelen er hentet fra Kjell H. Olsens revyvise «Håpet som brast» som handler om motstanden som var på Kvitsøy før sendaren ble bygget. Her er hele visa, som var en av de første sangene jeg lærte som liten (og jeg kunne visstnok alle versene som det er en del av her):
Ka med sendaren folkens, han kjeme jo nå
Og han angår oss adle i hop.
For i Krågøynå folkens ska sendaren stå
Ska me gje elle stritta imod
Dokke sidde og gapskratta gong itte gong
Så me tenkte nå konne det passt
Åsså synga ein nokså vemodige sang
Me har kalt’an for ”Håbet så brast”
Me va nokså forvetne, men det va i fjor
Me forsto atte någe sko skje
For kommunen di sa’kje et einaste ord.
Dei va møje for sluge te det.
Inni Oslo di lokka med fristandes ting.
Slig så arbeid og strøm i frå land
For om sendaren ødela miljøet omkring
Blei det barra for fem hundre mann.
Men så kom darr et allmannamøde i stand
Med ekspertar så sad rondt et bord.
Og så gjekk me på møde kvar bidige mann.
Og så spurte me adle i kor.
Ka med sendaren folkens, han kjeme jo nå.
Og han angår oss adle ihob
For i Krågøynå folkens, ska sendaren stå
Ska me gje elle stritta imod
Darr ska vernas om oppdyrka mark, va det så
Men ka me veien då gjelle’kje den
An ska jo tvers gjønå hagen te Guttormsen gå
Og la trappå te Jossen i fred.
Ingen vintersport lengre på kjydnå vår nå.
For utviklingå trenge sin plass
På muséet vårt Otto kan sjeisene stå.
Som et minne i rama og glass.
Åsså øve te Hestholmen ska di ha bru
Ja eg tenkte me meg der eg såd
Bler di sjøsjuge kanskje, ja ka ska me tru.
”Si di ikkje kan føras i båd”
Kor e hammaren Edvard, ja slå fast kvart ord.
Det så adle på Kvitsøynå vett
At hadde allmannamøde blitt holle i fjor
Sko me fakerten’kje gitt oss så lett.
Og siste vers, som nå kan skrives:
Ka med sendaren folkens, an forsvinne jo nå.
Gamle Krågøy har tapt mot alt nytt.
Ingen master som peige mot himmelen blå,
nå e viså om sendaren slutt.
Her kan du se Christoher Morris vurdere bildene mine:
Christopher Morris vurderer prosjekt from Lars Idar Waage on Vimeo.
Comments (0)