Programmet til «Tal til øjet» var variert. Kvaliteten enda mer variert. Fra veldig bra, til skikkelig, skikkelig dårlig. Her er min oppsummering:

Hjerne-Madsen var en fest å høre på!

Det startet riktig så friskt med lege Peter Lund Madsen, eller Hjerne-Madsen som han er mer kjent som i Danmark. Og Hjerne-Madsen er både morsom og dyktig der han guider oss gjennom hjernens utvikling, forskjellen mellom pattedyr, haier og fasaner, og hvordan menneskets hjerne treffer dine beslutninger. Selv med en svært humoristisk tilnærming får Madsen vist alvoret og seriøsiteten på sitt spesialfelt.

Etter første foredrag måtte vi gjøre valg. Spor A eller spor B. Det var derfor 50% sjanse for å treffe riktig. Jeg bommet stygt på det første. For nedturen ble enorm for oss som ble sittende i Auditorium 1. «Billeders verdi» var tittelen på neste seanse, men det viste seg at det hele var totalt verdiløst.

OK, Torben Gammelgaard, direktør i DanCopy Billedkunst hadde et interessant nok innlegg om hvordan kultur kan bygge byer, med spanske Bilbao og danske Horsens som de to største eksemplene. Hvordan DanCopy (Danskenes utgave av Kopinor) stadig øker inntektene for rettighetshavere og ikke minst avtalen med utdanningsinstitusjoner angående digitale bilder var interessant nok.

Men så var det stopp for denne gang.

Det Kongelige Biblitotek (danskenes nasjonalbibliotek)  gjør en kjempejobb med bevaring av bildemateriale, og det er ingen tvil om at det er viktig del av kulturarven og historien vi har liggende i våre arkiver. Men å se en tettpakket tekst-slide i nesten 20 minutter er ikke særlig visuelt eller inspirerende. Hva med å fortelle hvordan dette enorme arkivet er tenkt brukt? Hvordan kan vi som jobber med visuell kommunikasjon eventuelt kunne benytte oss av disse mulighetene? Hva med fremtiden? Video? Bare stills?

Ikke akkurat noen visuell nytelse denne presentasjonen som Erland Kolding Nielsen fra Det Kongelige Bibliotek presenterte.

Dagens snodigste påstand på en visuell konferanse. Bilder må altså stå til en tekst? Vrøvl, vil jeg påstå.

I det lengste håpet jeg at han var ironisk og at det hele bare var tull. Men nei, han rotet seg inn i en salig blanding der han byttet titler og bilder mellom to saker. I tillegg brukte han to totalt intetsigende bilder i eksempelet. Det ene var et slags motebilde sv en kvinne og det andre et slags portrett. Aktive og passive bilder var det iallefall aldri snakk om. Han definerte heller aldri om han omtalte alle bilder, inkludert fotojournalistikk, men jeg antar at han mente alt. Hans innlegg fant jeg egentlig direkte provoserende, og det var synd det ikke ble mer diskusjon etterpå.

Jeg ble sittende i samme spor til neste seanse. Debatt om kvalitet er alltid interessant. Eller; som regel alltid. Debatten på Tal til øjet tok av, samtidig som den ikke tok av. Angrep fra salen var vel den største grunnen til at det ble litt fyr i teltet. Men etter å ha sittet i noen debattpaneler selv, så var det veldig klart at man manglet motvekt i panelet. Man trenger alltid noen som er uenige, eller kritiske.
Lars Werge, nestleder i Dansk Journalistforbund var en av paneldeltakerne. Han slo fast at det ikke var noe i veien for kvaliteten på verken journalistikk eller fotojournalistikk. Det kan godt hende han har et aldri så lite poeng her, men siden man er på en visuell konferanse kan det være rett å påpeke at i visuelle redaksjonelle konkurranser har feks mangel på gode bilder og dokumentarfotografi vært et tema flere ganger de siste fem årene. Og fotojournalistikk er faktisk en av de viktigste bidragsyterne til en visuell publikasjon. I denne bloggposten fra 2011 siterer jeg blant annet dommerne i SND (VM for nyhetsdesign):

Amid all our positive observations, we became concerned about the state of photojournalism in the pages we saw. We missed emotional photographs. Glossy magazines and newsprint pages with vast, luxurious expanses of space were largely devoid of powerful photojournalism.

The lack of strong, documentary images puzzled us. We wondered if this has something to do with reduced investment. The industry has lost so many positions for picture editors and others, and yet great photographs can’t be made without time, care and commitment. Perhaps in places where the work is being done, print space to showcase it is no longer available.

Having had the luxury of seeing hundreds of papers in the last few days, we’d like to raise a red flag on this issue. It’s one of print’s great powers to enable users to savor moments captured in the best photos. How can we recapture and deliver this value to readers?

Dette var også et hett tema blant dommerne i 2009, som mente at finanskrisen hadde gått ut over det visuelle, spesielt fotojournalistikken. Ellers ble det mye enighet og nikking mellom panelet frem mot lunsj.

Første seanse for meg etter lunsjpausen var Birgitte Raben fra Advice Digital. Veldig interessant om både kanal- og strategivalg, men jeg føler kanskje det hele ble bittelitt for teknisk. Det er selvsagt interessant å høre om fordeler og ulemper med responsivt design, men jeg savnet gode og dårlige eksempler og en mer praktisk tilnærming. Vis noe som fungerer og noe som ikke fungerer, så får tilhørerne langt mer igjen.

Eneste fotograf var Tine Harden. Etter mange år i Politiken startet hun som frilanser. Veldig interessant å høre hvorfor hun forlot det trygge livet i Politiken og hvor hardt livet er som frilansfotograf nå om dagen. «Jeg fikk bil hvert tredje år og fotoutstyr, det var på tide å bli voksen,» sa hun om exiten i Politiken. Men livet som «kaptein for egne prosjekter» er ikke noen dans på roser. «Det er ikke mulig å leve av prosjekter alene,» forklarte hun. Skulle gjerne sett litt flere bilder, men Harden snakker godt for seg og forklarer at hun nå har både redaksjonelle og komersielle kunder. Gøy å se noen drypp fra hennes nyeste prosjekt i Afrika.

Neste foredrag hadde jeg store forventninger til: Eye-tracking. Hva er det egentlig som tiltrekker seg oppmerksomhet? Jakop de Lemos kommer fra EyeReply. I programmet sto følgende: «Vores sociale og instinktive funderede følelser, perception af former og farver samt motiver og vaner kan påvirke, hvordan vi afkoder kommunikation. Hør, hvordan redaktionelt indhold kan gøres visuelt attraktivt og iøjnefaldende, så de visuelle og æstetiske egenskaber balancerer med kommunikationens emotionelle og kognitive budskaber.»
Dette foredraget fortsatte litt der Hjerne-Madsens sluttet. De Lemos loset oss gjennom akkurat det programmet lovet og dette foredraget ble en slags fortsettelse av Hjerne-Madsens innledning om morgenen. Det mest interessante var hvor kort tid du egentlig har for å fange leserens/seerens oppmerksomhet, og at flere elementer faktisk ikke gir deg mer tid, men snarere tvert i mot. Det kan være lurt å minne oss på hvordan vi best kan skape oppmerksomhet ved hjelp av slike undersøkelser av og til.

En av Henrik Føhns «læresetninger» fra foredraget under «Tal til øjet»

Henrik Føhns fra «Harddisken» på DR P1 fikk gleden å avslutte 2013-versjonen av «Tal til øjet». Jeg var ganske mettet på inntrykk før han startet, men ble likevel sittende og lytte. Her går det i datakraft (visste du at i løpet av 2040-årene så vil klodens datamaskiner ha mer datakraft enn alle menneskehjernene totalt?), sosiale medier, Google-bil og briller og bildedelingstjenester. Litt nerdeshow, uten å være nerdete. For eksempel at det lastes opp 350 millioner bilder på Facebook hver dag……det er sinnsykt dersom man tenker på det. Litt uenig i hans karakteristikk av Pinterest, men det tåler vi. Alle som jobber med visuell kommunikasjon kan ha glede av Pinterest for å samle informasjon og inspirasjon. Jeg bruker den som min digitale visuelle dagbok.

Konklusjon?

Alt i alt var det verdt turen og pengene. Men det er noen få som redder alt. For det var noen skikkelige dødpunkter i programmet. Savnet jeg noe? Ja, muligens et foredrag om trender innen visuell kommunikasjon innenfor det redaksjonelle. Samspill mellom tekst, bilder og design. Politiken har vel blitt kåret til verdens best designede avis to år på rad. Kan hende de har vært på programmet tidligere år. Men hvorfor og hvordan? Å se nærmere på gråsonen mellom journalistikk og design er også interessant fra et visuelt perspektiv. Burde vi satse mer på visuelle journalister fremover?

Jeg kunne godt tenke meg et tilsvarende arrangement i Norge, selv om det kanskje ikke er like lett fordi vi er oppdelt i så mange fagorgansisjoner sammenlignet med andre land. Men en tanke kunne jo være at NJ og grafiske organisasjoner kunne funnet på noe sammen. Vi lever i en visuell verden og bombarderes med visuelle inntrykk hver eneste dag. Så hvordan skal vi klare å skille oss ut i mengden og stjele den nødvendige tiden fra våre lesere og seere?

Ja, det er nok et av de viktigste spørsmål fremover.